Uttakleiv

Da er vi tilbake etter 14 dager i sol og varme. Deilig. Vi har hadt  et flott opphold og min mann hadde ikke lyst til å reise tilbake til livet på sykestua, og det skjønner jeg meget godt. Jeg er derimot litt sliten, men har fått mange impulser om hvordan livet for han egentlig skulle vært. Han fikk fysikalsk behandling i 9 dager, noe han skulle hadt hver ukedag her hjemme. Her sitter han rett opp og ned når han er oppe, i rullerstol, eller ligger strak ut i sengen, litt på dagtid og hele natten.

Fysikalsk hehandling får han ikke her i vår kommune, og det er en skandale. Han blir stivere og stivere, og dette går ut over alle, personalet, meg og ikke minst han selv. Skal man virkelig godta det?? NEI, nå er det nok. Snakket med mange slagrammede, som kunne fortelle om fysikalsk behandling opp til 4 ganger i uka. 

Er det noen der ute som kan bekrefte det jeg mener, at slik skal det ikke være i vårt velstands Norge, uansett hvor i landet man bor.  

En slik sykdom kan ramme hvem som helst av oss, og da må etterbehandlingen være på plass. Jeg prøver å gjøre livet så bra som mulig for min mann, men det er begrenset hva jeg kan klare. Da tenker jeg spesielt på hans bevegelighet, som setter grenser for hvor mye jeg kan gjøre for han.

Hilsen MEGGA Herdis

Den fjerde morsdagen alene, er nå over, men denne dagen som alle andre dager, er nokså like!!

Har gått en lang tur i et nydelig vintervær, spist middag, slappet av, ringt våre mødre, (hans og min) vært på besøk hos en god nabo og venninne. 

I går fikk beboerne på Kjelvikstua, Pizza - "Hjemmelaget Grandiosa", av meg.  Så i dag har jeg ikke vært der.

Har akkurat sett en fantastisk film på TV2 - Filmkanalen, om mennesker med Parkionson, ei sann historie, fra Bronx i USA,  og om Dr. Seyers oppdagelse av et medikament som vekket opp disse menneskene som hadde vært innestengt i flere år p.g.a. sin sykdom.  Dette skjedde på 60-tallet. Folk som hadde vært lenket til rullestol kunne plutselig gå, danse, le  og snakke!! Utrolig fasinerende. Medisinen hadde imidlertid en kortvarig virkning, de er heldigvis kommet lengre i dag, når det gjelder denne sykdommen også.

Min mann drømmer om å gå, og en dag han satt på WC, reiste han seg opp...alene, med det resultat at han falt, heldigvis gikk det bra. Dette forteller at hans store drøm er å kunne gå, og få leve et normalt liv igjen. Han er ikke typen som klager, han er like snill som han alltid har vært til tross for den store forandring i hans liv, men hans handlinger forteller mer enn ord.

Vi bygde hytte i Ytre Billefjord i 1989. Vi elsket å være der, et fantastisk flott sted. Vi jobbet og slet, bar tunge bører de ca 80 metrene fra veien og opp til hytta, både sommer og vinter. Etterhvert fikk vi snøscooter, slik at det ble lettere å frakte ting og tang om vinteren. Så ble Odd Bjørn (Obba) syk, som jeg har skrevet om, og paradoksalt nok så sjedde det altså på hytta. I tre og et halvt år har jeg vurdert frem og tilbake om jeg egentlig ville sitte med hytta, alene. Vår datter som bor i Tromsø har jo ikke mulighet å benytte den så ofte. Dessuten koster det litt å sitte med både hus og hytte, når man er pensjonist, og min mann uføretrygdet.

Vi prøvde i mange år både før og etter at Obba var blitt syk, å få vei opp til hytta, men det stoppet reindriftssamene!!!

Obba elsket å være på hytta, og det var forferdelig trist at han ikke kom seg dit. Vi var kjørende innover i fjor sommer, men kunne bare sitte å se på hytta fra veien.

Så i fjor høst ble hytta solgt, det var både en lettelse og veldig vemodig. Men på grunn av dette salget kan vi altså reise på ferie til syden....ellers hadde vi nok ikke hatt økonomi til det. Det er desverre ingen støtte å få til en slik helsereise, så vidt meg bekjent. Så nå er jeg veldig glad for avgjørelsen vi tok,  om å selge hytta

Håper de nye eierne, som er på den alderen vi var da vi bygde den, vil få en trivelig tid på hytta.

I dag har jeg vært å kjøpt sydenklær til Obba. Han gleder seg veldig til reisen. Som ung gutt var han til sjøss, og var på spansktalende kyster, så nå er han begynt å repetere noen spanske gloser, til stor latter for de andre beboerne.

Han har det veldig bra på Kjelvikstua, god mat og godt stell. Det som savnes er fysioterapi, han blir bare stivere og stivere," på gale plasser" som han bruker å si. Det blir spennende å se hva fysikals behandling på Casas Heddy kan gjøre for han.  

Han har imidlertid en aktivitetshjelper - 2 ganger i uka - a` 1 time. Dette liker han, og Arne Fredrik som er hans hjelper, er en flink og likandes kar, og Obba ser veldig frem til de dagene han kommer.

Selv er jeg AFP pensjonist. Kunne ikke kombinere en kravende jobb i bank med den livssituasjonen vi var kommet i. Jeg har imidlertid mine fritidsaktiviteter: Honningsvåg Damekor, veldig artig med sang, trim hver tirsdag formiddag i Idrettshallen med sosialt samvær etterpå, Nordkapp Vinklubb ca 7-8 kvelder i året,  gode venninner som inviterer til sosiale sammenkomster.  Å så er jeg veldig glad i håndarbeid, kunststrikk er min spesialitet.

Jeg har 2 hærlige barnebarn, som bor i Tromsø, og som jeg treffer alt for sjelden. Når vi kommer fra syden får jeg ta meg en tur, eller kansje de kommer hit. Da blir han bestefar også glad.

For vel 4 år siden fikk min mann en kraftig hjerneblødning. Var på vår kjære hytte da dette skjedde, og vi var helt alene, ingen av hyttenaboene var tilstede. Min mann skulle stå opp av sengen, men ble liggende på gulvet og ropte, kom å hjelp meg opp. Jeg gikk inn og der lå han på magen, og strakte høyre hånd opp for at jeg skulle hjelpe han opp, men jeg klarte jo ikke å løfte en voksen mann opp av gulvet. Så jeg ringte 113, mens min mann lå å ropte "ikke ring legen jeg er ikke syk". Hytta vår ligger i Porsanger ca en halv times kjøring fra Lakselv, og derfor kom ambulansen, og sikingen. Hun på AMK-sentralen oppfattet nok hva det var som feilte han utifra det jeg fortalte i telefonen.

Ja så etter mye om og men var vi i Tromsø, men det hadde gått mange timer. Han hadde en stor hjerneblødning, og ble operert, og da vi kom inn på intensiven lå han med mange apparater på seg, og det så skremmende ut. Vår eneste datter, Nina bor i Tromsø, og på det tidspunktet var hun i sin siste måned av sitt første svangerskap. Jeg ble også redd for henne, om dette skulle ha noen innvirkning på hennes situasjon.

I 12 døgn lå min mann på Intensiven, og hver dag var vi like spent på om vi fikk kontakt med han, og da det skjedde kom tårene. Det var en ubeskrivelig følelse da han klep hånden min. Men veien videre har vært lang, med mange nedturer, og få oppturer, når det gjelder hans fremgang. Etter noen dager fra oppvåkning, ble han først flyttet til Hammerfest, og så videre til Honningsvåg Sykestue.Skaden var på høyre side så dermed har han ikke mistet taleevnen, men er veldig svekket i hele ventre side. Har neglekt og spasme, go ofte smerter.

Jeg var veldig optimist til å begynne med, han skulle da bli frisk, i alle fall så frisk at vi kunne ha et liv sammen i huset vårt. Jeg investerte i ombygging av bad og soverom i huset,  tilrettelagt for rullestol, fikk trappeheis og rampte på utsiden.  Mens jeg var på jobb var en assistent her sammen med han. Når jeg kom hjem var det fult kjør med hans behov. Han var og er 100 % pleietrengende. Slik holdt jeg ut fra midten av desember til Påske, (mars) da var jeg utslitt. 

Fra da av har han vært fast på Honingsvåg Sykehjem (Kjelvikstua).

Nå i februar skal vi reise til Casas Heddy på Lanzarote og være der i 14 dager. Vi har med oss en dyktig sykepleier, og vi gleder oss veldig. Samtidig er jeg veldig spent på hvordan dette skal gå. Jeg er imidlertid veldig optimistisk og tror både min mann og jeg har godt av denne turen til sol og varme, og ikke minst andre omgivelser for han, spesielt.

Jeg har klart meg bra til tross for at jeg er alene, både hans og min familie bor på andre kanter av landet, så jeg er ganske alene om alt. Jeg har et godt nettverk, kjekke mennesker som det er godt å være sammen med, men jeg savner nærværet som min mann og jeg hadde.

Kommer tilbake med mer etterhvert.

Dette er den første posten på min nye blogg ;)